Opphavsrett og takk, Minna Koivu.
Det må ha vært rundt 1997 eller 1998 da jeg første gang støtte på arbeids-/hverdags-/festplagget ved navn Dimex. Jeg sier fest, fordi i vår familie passer Dimex i enhver situasjon. Nord-Österbotten er i dag kjent for at alle unge – og eldre – med respekt for seg selv må ha Dimex, noen brukte dem til og med på russefeiringen sin. En ung jente bekymret seg en gang over at disse klærne ikke fantes små nok. Ja, opprinnelig hadde vel designerne en annen bruk i tankene – neppe var de ment som moteklær for tenåringer i grisgrendte strøk.
I vår familie har far vært motebevisst på dette området helt siden han var ganske ung, og det fortsetter han med. Brukserfaringen har vel rukket å bli minst 15 år. Før fantes det bare arbeids-Dimex, nå har vi også egne «fin-Dimex». Sånn forandrer verden seg …
Denne tradisjonen videreføres nå av familiens eldste barn, og han er stolt av det. Jeg tenkte her om dagen at jeg vel snart må skaffe meg et slags pass til dette Dimex-landet. Ok, jeg må innrømme at det også finnes et par Dimex i mors klesskap. Til mitt forsvar kan jeg si at de bare er så behagelige å ha på.
Når jeg mimrer over historiens sus, passerer fargeskalaen på ulike års arbeidsklesmodeller forbi øynene mine som en lysbildefremvisning: først fantes bare blått, så dukket det opprørske lilla/grå opp, og i dag prydes klærne av gult og svart. Jeg er svært fornøyd med utviklingen. Jeg ville ikke lenger turt å gå noe sted på fest med mannen min hvis han fortsatt skulle tasse rundt i blå selebukser i for eksempel naboens bryllup. Svart er mye finere til det formålet. Og gult blinker så fint i øyet i solskinn. Det er skikkelig bra stæsj.
