Copyright og takk, Minna Koivu.
Det må ha vært rundt 1997 eller 1998 at jeg første gang støtte på arbeids-/hverdags-/festplagget Dimex. Jeg sier fest, fordi i vår familie funker Dimex i enhver situasjon. Nord-Österbotten er nå kjent for at alle unge – og også de litt eldre – som har respekt for seg selv, må ha Dimex. Noen brukte dem til og med på russefeiringen. En ung frøken bekymret seg en gang over at man ikke fikk disse klærne små nok. Ja, opprinnelig hadde vel designerne en litt annen bruk i tankene – neppe var de ment som moteklær for tenåringer ute i «tjukkeste skogen».
I vår familie har far vært motebevisst på dette området helt siden han var ganske ung, og det fortsetter han med. Brukserfaringen har vel rukket å bli minst 15 år. Før fantes det bare arbeids-Dimex, nå har han også egne «fin-Dimex». Sånn forandrer verden seg …
Denne tradisjonen fortsetter nå også familiens eldste barn, og er stolt av det. Jeg tenkte her om dagen at jeg vel snart må skaffe meg et slags pass til dette Dimex-landet. Ok, jeg må innrømme at det også i mors klesskap finnes et par Dimex. Til mitt forsvar kan jeg si at de bare er så utrolig behagelige å ha på.
Når jeg som et lysbildefremvisning blar gjennom historiens sus, ser jeg for meg fargeskalaen på arbeidsklærne gjennom årene: først fantes bare blått, så dukket det opprørske lilla/grå opp, og nå prydes klærne av gult og svart. Jeg er svært fornøyd med utviklingen. Jeg hadde ikke turt å vise meg noe sted sammen med gubben hvis han fortsatt skulle løpe rundt i blå selebukser, for eksempel i naboens bryllup. Svart er mye finere til det formålet. Og gult blinker så fint i øyet i solskinn. Det er skikkelig bra stæsj.
