Året 2007 var et år med sterk vekst for oss og nesten hele verden. Selv tenkte og sa jeg, særlig i begynnelsen av denne nedgangstiden, at «bedre tider» snart ville komme tilbake. Som om vi bare måtte holde ut en stund, så ville vi være tilbake der vi var. Gikk vi tilbake til det gamle etter forrige nedgangstid på begynnelsen av 90-tallet? Det gjorde vi ikke, endringen var kraftig den gangen også. På den annen side gikk vi da raskt tilbake til sterk vekst. Denne gangen, ifølge alle eksperter, vil det ikke skje.
Hvis vi vil tilbake til vekst i bedriftene, må vi skape den selv. Den økonomiske veksten vil på et tidspunkt hjelpe oss litt på vei. Verden er nå annerledes enn i 2007, og det er ingen vei tilbake. Strukturene har endret seg og vil endre seg mer, og det finnes ingen annen mulighet enn å endre seg med dem hvis man vil holde seg med i konkurransen.
Som vi har fortalt i tidligere innlegg, har vi satt i gang et svært kraftig utviklingsarbeid. Vi har satt oss svært ambisiøse mål. Vi vil raskt tilbake til vekst. Må vi virkelig vokse og utvikle oss? Kan vi ikke bare vente, de bedre tidene kommer nok. Vi bare sklir med. Ser hvor lenge pengene rekker. Hvis vi gjorde det, ville nok ikke de bedre tidene komme til oss når de først kommer. Det ser ut til at eneste alternativ er utvikling og vekst.
Med sportsuttrykk. Forsvaret må holde, ellers vinner man ikke kamper. Midtbanens spilloppbygging må fungere, ellers vinner man ikke kamper. Angrepet må skyte mot mål, ellers vinner man ikke kamper. Fremfor alt må laget skape målsjanser som gir scoringer, ellers vinner man ikke kamper.
I treningen fokuserer vi nå spesielt på å score mål. Forholdene på banen, altså i verden, er ikke de beste mulige. De er som de er. Det er hyggeligere å trene og sikte mot at vi klarer oss nå og i fremtiden. Vi ønsker å være et enda sterkere lag i fremtiden. Det er dette vi sikter mot og slik vi jobber.
Trening og konkurranse er gøy. Innimellom er man også der utenfor komfortsonen. Slik er det jo i livet generelt også. Livet består av hverdag, men også av fest. Vi burde «feire» suksessene våre skikkelig – både i hverdagen og til fest. Dette er spesielt vanskelig for oss finner. Vi har jo arven med «etter lang glede kommer gråten» osv. Som administrerende direktør har jeg et særlig ansvar for å «feire». Har vi ikke alle, også som enkeltpersoner, et spesielt ansvar for å «feire»?
Nye tanker i november.
Ikke noe annet enn å kjøre på videre – og «lufte hodet» innimellom.
Jukka Krogerus
PS. Takk for tilbakemeldinger. Der kan du fortsatt «feire» eller «gi tilbakemelding».
jukka.krogerus@dimex.fi