Etter en hektisk arbeidsdag er det lett å finne på unnskyldninger for å bli hjemme. Sulten, trøtt, det er kaldt, det regner eller blåser. Alt dette kjente jeg på mens jeg dro handleposen fra parkeringsplassen til inngangsdøra. Den virkelige avkoblingen ventet i joggeløypa. Det krever besluttsomhet, kanskje den berømte innstillingen, å presse seg forbi følelsene og komme seg ut. Men jammen fikk jeg på meg joggeskoene og satte den ene foten foran den andre. For en energi som bobler opp etter turen, og for en følelse av å ha seiret over seg selv når jeg slo unnskyldningene. Alternativet hadde vært å bli hjemme – som en husmus. Hvorfor med det ordet hjemmekjær har liksom en negativ klang? Jeg trives jo på kjøkkenet med å prøve ut og finne på nye oppskrifter. Jeg strikker ullsokker mens jeg kikker opp fra gyngestolen på Løvens hule med sine snodige forretningsidéer, eller på MasterChef-deltakerne i utfordringene.
Selv om strikkepinnene sitter stødig mellom tommel og pekefinger, er det ekstremt vanskelig å få en bok til å bli værende i hendene mine mer enn sju sider. En fredag morgen foreslo direktøren vår, Jukka, en bok alle skulle lese Who Moved My Cheese bok. Gjett hvor begeistret jeg var? Ikke i det hele tatt. Jeg liker ikke å lese – i hvert fall ikke bøker. Artikler er en annen sak. Da jeg hørte at boka kunne leses på under en time, våknet håpet mitt. Jeg leste 94 sider uten å oppleve «side sju‑smerten» og uten å se på sidetallene i det hele tatt.
Boka forteller på eventyrvis gjennom fire figurer – to mus og to små mennesker – om ulike måter å håndtere endringer på. Menneskers behov for trygghet og frykt hindrer dem i å handle i nye situasjoner. Musene sanser og handler i endring. Musenes enkle handlemåte er noe å strekke seg etter, mens mennesker i tillegg til frykt også hemmes av komplisert tankegang. Taloussanomat anmeldte en gang boka som enkel. Mislykket, men likevel vellykket. Ikke noe stort verk. Mente de i målgruppen sin? Den fungerer kanskje for «gjennomsnittsamerikanere». Etter min mening fungerer den også for en som ikke er noen bokorm. Jeg kjenner meg igjen i alle fire figurene. Én figur er mest dominerende i ulike situasjoner jeg møter på jobb eller fritid.
Enkelheten får meg til å tenke på KISS‑tankegangen, der man streber etter enkelhet. Keep it simple, Stupid! For at dette ikke skal høres altfor enkelt ut, var allerede Albert Einstein inne i tankegangen med sin idé Alt skal gjøres så enkelt som mulig, men ikke enklere. (Kalt skal gjøres så enkelt som mulig, men ikke enklere.) Nå avslutter jeg denne etter hvert ganske kompliserte funderingen.
Inspirert av alt dette drar jeg ut på joggetur etter jobb – med et stort smil om munnen som husmus for å lete etter nye stier, uten å tråkke unødvendig i de gamle sporene. Etter den andre arbeidsdagen tar jeg fatt på den 334 sider lange boka med ny innstilling Julia Cameron: Vei til kreativitet – en åndelig vei til dypere kreativitet.
Heli Inkeroinen
produktdesigner
Keep it simple, Stupid!
