Vi har vært til stede i Estland siden 1992. Vi har et datterselskap i Rapla: As Katimex. I tillegg har vi samarbeidspartnere i Øst-Estland. Vi har opparbeidet oss erfaring med estere og også estlandsrussere – og de med oss.
Vi er broderfolk med esterne, og det merkes. Vi har svært mye til felles. I 50 år levde vi «litt i forskjellige verdener», og det preger naturligvis fortsatt begge folkene. Etter at Estland ble selvstendig igjen i 1991, har vi på nytt blitt kjent med hverandre. Vi begynner allerede å lære av hverandre begge veier. Kanskje vi i nedgangstider finner hverandre enda bedre? Blir samarbeidets betydning større? Trenger vi hverandre mer?
I Øst-Estland har vi nå svært gode samarbeidspartnere. Vi har velfungerende relasjoner til menneskene der. De er hovedsakelig estlandsrussere. Det har vært mer rett fram å samarbeide med dem enn med russere i Russland.
Lønningene og kostnadene i Estland økte kraftig gjennom hele 2000-tallet. Samtidig vokste ikke produktiviteten i samme takt. Høydepunktet var parlamentsvalget i Estland høsten 2007. Ett av temaene i debatten var: hvor raskt Estland vil gå forbi Finland når det gjelder lønnsnivå. Det ble snakket om noen få år. Da hadde esterne glemt Kekkonens bemerkning om at man må ha tålmodighet når man blir rikere. På den annen side har vi også selv en tendens til å glemme det innimellom, egentlig ganske ofte. Det er selvsagt sant at esterne kan gå forbi oss i levestandard. Det skjer bare sjelden i løpet av noen få år. Heller ikke denne gangen.
Sommeren 2007 ble jeg for første gang spurt i Estland: Hva betyr egentlig denne krisen? Stemningen var allerede slik at man skjønte at det kunne gå dårligere innimellom. Jeg svarte at inntekter og utgifter må tilpasses, og salgsarbeidet må gjøres enda mer. Da hadde vi virkelig ingen anelse om hva vi måtte tilpasse oss til, og hvor mye mer salgsarbeid som ville kreves.
I datterselskapet vårt har vi vært nødt til å endre arbeidsmetodene kraftig. Vi har redusert antallet funksjonærer betydelig. Måten folk jobber på hos Katimex har blitt mye mer direkte. Produktiviteten har økt markant. Jeg tror at etter hvert som driften blir mer effektiv, har selskapet en framtid. Jeg føler meg mye mer trygg enn høsten 2006 da vi startet effektiviseringen der. Den gangen var datterselskapet vårt i dårlig forfatning. Nå puster det med friske lunger.
Den estiske nasjonaløkonomien og estlenderne hadde en lang opptur. Stoppet og tilpasningen til en fallende økonomi har vært brå og vanskelig. Vanskeligere enn hos oss. Markedsøkonomien har vist sin dårlige side. Samfunnets sikkerhetsnett er svakere enn hos oss, men estlenderne er overlevere. Folkene i Katimex i Rapla går foran som eksempel. Det inspirerer meg.
Estlenderne synes vi er trege til å ta beslutninger. Svenskene synes vi er raske. Jeg har alltid lurt på hvordan beslutningstakingen foregår mellom estlendere og svensker. I hvert fall ga svenske banker lån raskt til estlendere. Så forhandlingene lyktes.
Jeg har urokkelig tro på Estland og esterne. Det samme gjelder Finland og finnene. Også for klesindustrien kan Estland være ett av virksomhetsmiljøene i lang tid framover. Det er viktig å bygge opp tilliten mellom estere og finner. Det ønsker jeg å fortsette å gjøre.
Om noen uker løfter vi tenkningen til et nytt nivå.
Jukka Krogerus
PS. Takk for tilbakemeldingene. Jeg håper på mer: jukka.krogerus@dimex.fi