Hilsener til Dimex-folka og alle andre som tilfeldigvis leser dette innlegget.
Siden jeg aldri tidligere har deltatt som skribent i en blogg, er jeg glad for å være denne gangens Dimex-blogger, og vil samtidig takke Tuire, som kom med ideen.
I den følgende teksten drøfter jeg hva som anses som viktig ved arbeidsklær i Estland, hvilke preferanser og oppfatninger som finnes rundt bruk av arbeidsklær, hvordan disse har endret seg over tid, og hvilke forskjeller som finnes sammenlignet med det finske markedet.
Jeg har jobbet med arbeidstøy i åtte år, først i Dimex’ datterselskap Katimex og fra høsten 2012 i Dimex. Selv om man kanskje skulle tro at jeg kjenner denne bransjen og markedet ut og inn, vil jeg si at slik verden hele tiden er i endring, endrer også arbeidstøyet seg, bruken av det og alt som hører til. Derfor kan jeg ikke la meg overraske, men må hele tiden være klar til å tilpasse meg nye forhold og særtrekk som kan dukke opp eller allerede har dukket opp i denne bransjen. Sammenlignet med tiden da jeg begynte å jobbe med arbeidstøy og frem til i dag, har både modellene, kundenes forventninger og den generelle markedssituasjonen endret seg radikalt.
Da Estland gjenvant sin selvstendighet på begynnelsen av 90‑tallet, hadde folk lite penger og knapt noe arbeid, og arbeidsklær var det siste man følte at man manglet, siden man generelt heller ikke tidligere hadde erfaring med å bruke spesielle arbeidsklær. Jeg mener at en mer bevisst bruk av arbeidsklær i Estland tok til mot slutten av forrige århundre, da de første systuene som også produserte arbeidsklær hadde oppstått – og fremfor alt blitt værende – og i tillegg noen småbedrifter som begynte å ta inn brukte arbeidsklær fra de nordiske landene som humanitærhjelp og selge dem her i Estland.
Den økonomiske veksten i perioden da næringslivet tok seg opp, førte også til en betydelig økning i bruken av arbeidsklær, takket være at det hadde oppstått mange nye selskaper innen bygge-, eiendoms- og industrisektoren. Et av hovedstikkordene for å beskrive bruken av arbeidsklær i denne perioden tidlig på 2000‑tallet, er nok differensiering. Dette sprang ut av ønsket om å være særpreget og skille seg ut fra konkurrentene også utseendemessig. De fleste virksomheter som drev med arbeidsklær tilbød nesten alle bedrifter muligheten til å bestille spesiallagde modeller eller til og med hele kolleksjoner – såkalte «skreddersydde dresser» – tilpasset egne ønsker, mål og preferanser. Dermed satt man ofte igjen med inntrykket av at hovedargumentet ved valg av arbeidsklær ikke var hvor trygge, slitesterke eller funksjonelle klærne var, men hvem som så mest effektfull og attraktiv ut.
Egentlig er det slik at i et så lite land som Estland, hvor statistikken sier at 75 % av bedriftene har 5–15 ansatte, er det ikke mulig å tilby spesialløsninger, altså skreddersydde sømtjenester, til alle – særlig ikke når det gjelder arbeidsklær. Jeg mener at både i Estland og Finland ble arbeidsklær under lavkonjunkturen en av de første kostnadspostene man sparte inn på og kuttet i. På den måten gjorde nedgangen sine korrigeringer: for de selskapene som ble værende og fortsatte å kjøpe arbeidsklær, ble kriteriene for valg, i tillegg til pris, først og fremst funksjonalitet, komfort, slitestyrke og umiddelbar tilgjengelighet, altså kort leveringstid. Kjøpsbeslutningene begynte i hovedsak å falle ned på de leverandørene av arbeidsklær som hadde en ferdig kolleksjon og produkter klare til levering. Denne mentaliteten har i stor grad holdt seg til i dag, og nettopp slike betingelser oppfyller også Dimex med sitt konsept. Derfor mener jeg fortsatt at Dimex har gode muligheter til å vokse på det estiske og baltiske markedet. Dimex har utviklet en svært solid kolleksjon, nye modeller utvikles og gamle forbedres daglig, og der bør det finnes passende produkter for de fleste behov. Selv om vi er naboland og beslektede folk, er vi ikke like i alt, og vi har ikke helt de samme preferansene i alle valg – heller ikke når det gjelder arbeidsklær. Gjennom årene har det vært tydelig at mens finnen gjerne bruker alle slags arbeidsbukser, fra de enkleste til bukser med hengelommer, foretrekker esteren selebukser eller halvkjeledress. Det viser også det faktum at blant de mest solgte produktene i Estland hvert år finner vi nettopp halvkjeledress eller selebukser. Hovedargumentet fra esternes side er at ryggen skal holdes varm J. En annen subjektiv observasjon fra min side gjelder vinterjakker. I Estland er det helt uakseptabelt at en vinterjakke ikke har hette, mens det i Finland virker som om dette ikke er fullt så grunnleggende – men det kan jo være bare min oppfatning. Heldigvis er Dimex et fremtidsrettet, utviklende og fleksibelt selskap, og ved å være imøtekommende overfor kunden legger vi ved behov til hette på jakken, eller fjerner for eksempel unødvendige hengelommer for kunden.
På bakgrunn av alt dette tror jeg at det fortsatt vil finnes passende klær blant arbeidsklærne som bærer Dimex-merket, ikke bare for finner og estere, men også for hele Europa og hvorfor ikke for hele verden. Dimex er et sterkt varemerke, og med gode produkter er det ikke umulig å være representert uansett hvor i verden. VERDEN ER ÅPEN! :)