Hilsener til Dimex-folkene og alle som tilfeldigvis leser dette.
Siden jeg aldri tidligere har deltatt som skribent i noen blogg, er jeg glad for å være denne gangens Dimex-blogger, og vil samtidig takke Tuire, som kom med ideen.
I denne artikkelen drøfter jeg hva som anses som viktig når det gjelder arbeidsklær i Estland, hvilke preferanser og oppfatninger som finnes om bruk av arbeidsklær, hvordan disse har endret seg over tid, og hvilke forskjeller som finnes sammenlignet med det finske markedet.
Jeg har jobbet med arbeidstøy i åtte år nå, først i Dimex’ datterselskap Katimex og fra høsten 2012 i Dimex. Selv om man kanskje skulle tro at jeg kjenner denne bransjen og markedet ut og inn, vil jeg si at akkurat som verden hele tiden er i endring, endrer også arbeidstøyet seg, bruken av det og alt rundt. Man kan derfor ikke la seg overraske, men må hele tiden være klar til å tilpasse seg nye forhold og særtrekk som kan dukke opp eller allerede har dukket opp i denne bransjen. Sammenlignet med da jeg begynte å jobbe med arbeidstøy og frem til i dag, har både modellene, kundenes forventninger og den generelle markedssituasjonen endret seg radikalt.
Da Estland ble selvstendig igjen på begynnelsen av 90-tallet, hadde folk lite penger og knapt arbeid, og arbeidsklær var det siste man følte man manglet, siden man generelt heller ikke tidligere hadde erfaring med å bruke spesielle arbeidsklær. Jeg mener at en mer bevisst bruk av arbeidsklær i Estland begynte mot slutten av forrige århundre, da de første systuene som også produserte arbeidsklær, hadde oppstått og – viktigst – overlevd, og i tillegg noen småbedrifter som begynte å bringe brukte arbeidsklær til Estland som humanitærhjelp fra Norden og selge dem her.
Den økonomiske veksten i perioden da næringslivet tok seg opp, førte også til en betydelig økning i bruken av arbeidsklær, takket være at det dukket opp mange nye selskaper innen bygg, eiendom og industri. Et av hovedstikkordene for å beskrive bruken av arbeidsklær i denne perioden tidlig på 2000-tallet er nok «å skille seg ut». Det sprang ut av ønsket om å være særpreget og skille seg fra konkurrentene også utseendemessig. De fleste bedrifter som jobbet med arbeidsklær tilbød nesten alle firmaer muligheten til å bestille spesiallagde modeller eller til og med hele kolleksjoner – såkalte «skreddersydde dresser» – tilpasset egne ønsker, mål og preferanser. Dermed satt man ofte igjen med inntrykket av at hovedargumentet ved valg av arbeidsklær ikke var hvor trygge, slitesterke eller funksjonelle de var, men hvem som så mest effektfull og attraktiv ut.
Egentlig er det slik at i et så lite land som Estland, hvor statistikken sier at 75 % av bedriftene har 5–15 ansatte, er det ikke mulig å tilby spesialløsninger, altså skreddersydde sømmetjenester, til alle – særlig ikke når det gjelder arbeidsklær. Jeg mener at både i Estland og i Finland var arbeidsklær i lavkonjunkturperioden en av de første kostnadspostene man sparte inn på og kuttet. I så måte gjorde nedgangstidene sitt, slik at for de firmaene som ble værende og fortsatte å kjøpe arbeidsklær, ble kriteriene for valg – i tillegg til pris – først og fremst funksjonalitet, komfort, slitestyrke og umiddelbar tilgjengelighet, altså kort leveringstid. Kjøpsbeslutningene begynte i hovedsak å falle ut til fordel for de leverandørene av arbeidsklær som hadde en ferdig kolleksjon og produkter klare til levering. Denne mentaliteten har i stor grad holdt seg fram til i dag, og nettopp slike betingelser oppfyller Dimex også i sitt konsept. Derfor mener jeg fortsatt at Dimex har gode muligheter til å vokse på det estiske og baltiske markedet. Dimex har utviklet en svært omfattende kolleksjon, nye modeller utvikles og gamle forbedres hver dag, og der burde det finnes passende produkter for de fleste behov. Selv om vi er naboland og beslektede folk, er vi ikke like i alt, og vi har ikke samme preferanser i alle valg – heller ikke når det gjelder arbeidsklær. Gjennom årene har det vært tydelig at mens finnen gjerne bruker alle mulige typer arbeidsbukser, fra de enkleste til bukser med hengelommer, foretrekker esteren selebukser eller halvkjeledresser. Det viser også det faktum at blant de mest solgte produktene i Estland hvert år finner vi nettopp halvkjeledress eller selebukser. Hovedargumentet fra esternes side er nemlig at ryggen skal holdes varm J. En annen subjektiv observasjon fra min side gjelder vinterjakker. I Estland er det helt uakseptabelt at en vinterjakke ikke har hette, mens det i Finland igjen virker som om dette ikke er fullt så grunnleggende – men det kan være bare jeg som opplever det slik. Heldigvis er Dimex et fremtidsrettet, utviklende og fleksibelt selskap, og ved å være imøtekommende overfor kunden legger vi ved behov til hette på jakken, eller fjerner for eksempel overflødige hengelommer for kunden.
På bakgrunn av alt dette tror jeg at det fortsatt vil finnes passende klær blant arbeidsklærne som bærer Dimex-merket, ikke bare for finner og estere, men også for hele Europa og hvorfor ikke også for resten av verden. Dimex er et sterkt varemerke, og med gode produkter er det ikke umulig å være representert uansett hvor i verden. VERDEN ER ÅPEN! :)