Året har skiftet, og til ritualene hører det å reflektere litt over året som gikk.
Har andre også det problemet at det har skjedd så mye merkelige ting at man egentlig ikke vet hva man skal si? Sinnet er så fullt at det er tomt. Heldigvis er min begrensede bruk av ord alltid en forbigående utfordring.
For litt over et år siden satte vi stramme vekstmål for Dimex. I nyhetene snakket man allerede om situasjonen i Kina, men vi hadde jo ingen anelse om hva som var i vente. Første halvdel av året var vill. Vi gjorde et kraftig utviklingsløp for å effektivisere driften og fikk panikk, sammen med resten av verden, på grunn av pandemien. Med en spesiell ømhet minnes jeg de tomme dorullhyllene. Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan det endte med at jeg også hadde en Ikea-pose full av ekstra hjemme. Slik var begynnelsen av 2020. Vi jobbet hardt mens vi kartla og målte Dimex sin kriseberedskap. Alle levde med «pose på hodet» uten å se fremover. Det verste er uvissheten. Vi trakk oss tilbake til hjemmene våre og startet Teams-livet. Styret i Dimex møttes én gang i uken i et par måneder. Det samme gjorde hele Dimex-staben. Vi slapp heller ikke unna permitteringer. Mange slet alene hjemme og tok seg samtidig av barna. Tålegrensen for stress ble grundig testet også i Casa Krogerus. Dimex-folka fortsatte å jobbe ute på anleggene sine. Veier og bygg ble reist, lastebilene rullet og eiendomsdriften gikk sin gang. Usikkerheten rundt økonomi, jobb og framtid lå likevel over dem som over oss. I juni hadde Dimex gjort de største tilpasningene, og vi innså at vi kom til å klare oss dette året også. Ikke slik vi hadde håpet ved slutten av 2019, men vi var ikke i noen fare. En stein falt fra hjertet.
Jeg er utrolig stolt av gjengen vår. Rammebetingelsene våre endrer seg i et voldsomt tempo. Slik har det vært før også, men året 2020 viste oss nye dimensjoner av dette. De som klarer å tilpasse seg og endre seg, er framtidens vinnere. Vi beviste at vi kan få til mye hvis vi bare bestemmer oss. Det gir meg en følelse av trygghet for framtiden.
Slutten av 2020. Man kan venne seg til det meste. Situasjonen ble verre når det gjaldt Covid, men panikken avtok. Handelen gikk betydelig bedre. Tidlig på høsten var vi mer på arbeidsplassen, og jeg merket hvor fint det er å være en del av et arbeidsfellesskap. Mengden prat i august fikk meg til å smile. Det er fint å jobbe sammen. Nå har vi igjen vært tett hjemme. Jeg sa mer enn gjerne farvel til 2020. Et lettelsens sukk over at vi kom oss gjennom året godt og sterke, men jeg kommer ikke til å savne det.
For dette året har vi noen ønsker: Forhåpentligvis øker vaksinasjonstakten. Forhåpentligvis kan vi snart møtes fritt både på fritiden og på jobb. Og forhåpentligvis får vi hentet oss inn igjen etter det vi har vært gjennom. Vi i Dimex tror at 2021 kommer til å bli et bedre år enn 2020.
Riitta Krogerus
toimitusjohtaja